Fortid og framtid møtes i Archival Studies’ luftige studio i Valby, København. Under de hvelvede takene i en vernet bygning holder et arkitektkontor til som er kjent for sin adaptive arkitektur, sitt nyskapende materialfokus og sine fremtidsrettede designprosesser.
Da Savo utviklet Sit. Dot. Move. til 3daysofdesign 2025, falt valget av samarbeidspartner på Archival Studies – et kontor hvis filosofi om å omforme eksisterende miljøer og materialer for å skape noe nytt ligger tett på Savos egne verdier.
Savos administrerende direktør Craig Howarth møtte Archival Studies’ medgründer Emil Roman Froege og designer Benedikte Munk Randløv for en samtale om studioets filosofi, framtidens arbeidsplassdesign – og hva som kreves for å skape stoler og miljøer som varer i hundre år eller mer.
C.H. Tusen takk for at vi får komme til studioet deres. Det er virkelig et inspirerende sted – åpent og innbydende. Kan dere fortelle litt om stedet og hva det betyr for Archival Studies?
E.R.F. Selvfølgelig. Vi jobber ut fra en tydelig retning: vi skaper steder som kan vokse, omformes og deles. For oss betyr det å fokusere på eksisterende bygninger – ikke bare å skape nye. Dette kontoret er et godt eksempel. Det er en vernet bygning fra 1956 – alt annet rundt ble revet, men denne fikk stå igjen. Materialene er solide, fulle av tekstur og karakter. Da vi flyttet inn, var det ett stort rom, så vi bygde det vi kaller the travelling circus – en struktur vi har tatt med oss fra sted til sted. Den er bygget med tradisjonelle sammenføyninger – uten lim, uten spiker.
Navnet Archival Studies knytter seg til nettopp dette: å studere fortiden og ta den med inn i framtiden, ved hjelp av digital produksjon. For oss er kontoret mer som et verksted enn bare skrivebord og datamaskiner. Og i takt med at AI overtar flere rutineoppgaver, får vi mer tid til samtaler som denne – hvor vi faktisk kan reflektere over hvor vi er på vei.
C.H. Jeg er nysgjerrig på hvordan dere bruker dette stedet i hverdagen – hva slags arbeid skjer her, og hvordan støtter miljøet prosessen deres?
E.R.F. Vi har vært her i omtrent tre år. Her både tegner og bygger vi – prototyper, spesialproduksjoner, eksperimenter. Mellom studioet og verkstedet er det bare en glassvegg, og det sier mye om hvordan vi jobber: arkitektene besøker snekkerne, og snekkerne kommer over til oss. Det skaper et veldig fint samspill.
C.H. Det virker som dere beveger dere mellom flere disipliner – fra kontormiljøer og kundeprosjekter til produktdesign og utvikling her i studioet. Ser dere dette som to parallelle spor, og hvordan passer det inn i strategien deres fremover?
E.R.F. Det er et veldig godt spørsmål, og noe vi har tenkt på fra starten. Vi har alltid bygget selv – våre egne møbler, lamper, disker og mer. Et av våre første prosjekter var en restaurant, og vi fant rett og slett ikke de produktene vi trengte for å skape riktig stemning. Så vi bygde dem selv: stoler, bord, belysning, tekstilsystemer. Vi gjør ikke prosjekter på den måten lenger – det var utrolig mye arbeid – men vi fikk fram objekter som kunne videreutvikles. De tynne dimbare lampene som ble brukt i Savos utstilling, var for eksempel de første prototypene fra det prosjektet.
For å knytte det sammen: vi ser oss ikke som et produktfirma, men måten vi arbeider med interiør og ombygging på, bygger på en industridesignprosess. Med digital produksjon kan vi ha alt i datamaskinen, teste det i prosjekter, få tilbakemeldinger og forbedre til neste gang. Over tid utvikles det til et produkt – eller tilpasses et nytt behov. Vi bruker for eksempel aldri lim i sammenføyningene – vi designer slik at det skal være enkelt å montere og demontere.
B.M.R. Produktdesign og romdesign er ulike disipliner, men noe Savo gjør veldig bra er å jobbe med systemer – å teste på produktnivå og så skalere opp. Akkurat nå gjør vi det med stolen: den startet som en stol, ble et romsystem og er nå i ferd med å bli et bygg. Den samme sammenføyningen og metoden fungerer i alle skalaer. Man kan fokusere på produkter eller rom hver for seg – men med denne tilnærmingen kan man gjøre begge deler, og faktisk oppnå mer.
C.H. Vi har lagt merke til mange likheter mellom Archival Studies og Savo. Skalerbarhet – å begynne med en stol, som Savo Spine, og så bygge videre. Lag-på-lag-tankegang, hvor komponenter kan tas fra hverandre, settes sammen igjen eller bygges ut. Og ikke minst bærekraft – som gjennomsyrer mye av det vi begge gjør.
Ser vi på vårt første felles prosjekt under 3daysofdesign – Sit.Dot.Move. – blir jeg nysgjerrig: dere samarbeider ikke med hvem som helst. Hva gjorde at dere ønsket å jobbe med Savo? Var det noe spesielt med merket eller arbeidsmåten som føltes riktig?
E.R.F. Vi var glade for å kunne fordype oss i dette samarbeidet. Siden vi er i ferd med å gå inn i kontordesign og ennå ikke har en større portefølje på området, bygger vi den nå. I arkitektur og design er samarbeidspartnere viktige – avgjørende. Så vi ble raskt engasjerte.
Jo mer vi utforsket, desto flere likheter fant vi. Som designere leter vi gjerne etter oss selv i andre. Det modulære tankesettet så vi umiddelbart – muligheten til å demontere, bygge om, skalere opp – det appellerte sterkt til oss.
Det andre var hvor tydelig Savos oppdrag er. De fokuserer utelukkende på ergonomiske kontorstoler. Det gjorde alt enklere: vi kunne skape et rent romlig konsept som løftet frem det vesentlige – at det er en virkelig god stol.
C.H. Da vi feiret Savos 80-årsjubileum, presenterte vi også flere nye bærekraftsinitiativ. Et av de mest ambisiøse var ideen om en 100-årsstol. Fra deres perspektiv som produktdesignere – om dere skulle skrive briefen for denne stolen, hva ville vært de viktigste elementene for at den faktisk skal kunne vare i 100 år?
E.R.F. Jeg tenkte faktisk på det i går kveld – på de mest kjente kontorstolene: Arne Jacobsen, Eames – begge fra midten av 1950-tallet. Det er sytti år siden. Verden har endret seg enormt, men de stolene ser fortsatt ganske moderne ut. De er klassiske eksempler på modernisme.
Men nå skjer det noe nytt. Vi må gjøre ting annerledes – og det vil påvirke både estetikk, funksjon og hvordan vi bruker stoler. Bærekraft vil spille en avgjørende rolle. Arbeidslivet endrer seg også – med AI, med ønsket om bedre balanse, med mer hjemmearbeid. Kommer vi til å sitte mindre ved skrivebordet? Kommer arbeidsmiljøer til å ligne mer på verksteder – der man står, beveger seg og interagerer med teknologi på nye måter? I et 100-årsperspektiv finnes det mange mulige retninger.
Til spørsmålet ditt: jeg mener Savo allerede har mange av de viktigste egenskapene på plass – modularitet, resirkulerbarhet, sirkularitet. For meg ville de viktigste punktene vært: nye bærekraftige materialer, modulære og sirkulære systemer, og et genuint forsøk på å forestille seg hvordan vi faktisk kommer til å arbeide om tjue eller femti år. Blir stolen enklere – eller mer kompleks? Det er vanskelig å si.
B.M.R. Nettopp. For arbeidsstoler er allerede utrolig avanserte, ikke sant? De er kanskje en av de mest teknisk sofistikerte møblene vi har – med mange komponenter som gjør stolen komfortabel. Men det er også interessant å stille spørsmål ved hvor mye komfort vi egentlig trenger i fremtiden. Hvor mye skum må vi egentlig fylle møblene med? Polstrede møbler er blant det vanskeligste å resirkulere i dag. Savo Soul-stolen, med sin mesh, er et godt eksempel på et alternativ – der man skaper ekte komfort uten tykt skum.
C.H. Helt enig, og vi er veldig stolte av akkurat den utviklingen. For i arbeidet med Savo Soul handler det ikke bare om å lansere neste produkt og spørre: hvordan kan vi redusere CO₂-avtrykket? Vi utfordrer også kontinuerlig det eksisterende sortimentet.
Da vi så på vår mest solgte stol i hele konsernet, Savo Soul, var første steg å øke mengden resirkulert materiale i konstruksjonen. Det i seg selv reduserte klimaavtrykket betydelig. Og det er viktig – for det snakkes mye om initiativ i bransjen, men det egentlige spørsmålet er: hva har dere faktisk gjort? I dette tilfellet kunne vi vise konkrete resultater.
Neste steg var å fjerne skummet og i stedet bruke et sete i mesh – akkurat som dere nevnte. Det er en del av en pågående utvikling. Det er et spennende spørsmål hvor vi ender med 100-årsstolen. Ser vi bakover, har Savo allerede 80 år bak seg. Og sammenligner man våre første produkter med det du sitter på nå, Benedikte – Savo Studio – er uttrykket egentlig ikke så annerledes. Teknologi og utvikling går raskere nå, men formspråket er fortsatt gjenkjennelig.
B.M.R. På mange måter er det positivt. En tidløs estetikk er også en måte å forlenge produktets levetid på. Men det er selvfølgelig det vanskeligste å oppnå.
C.H. Og det er jo det beste vi kan gjøre fra et bærekraftsperspektiv – å designe produkter som virkelig tåler tidens tann.
E.R.F. Hele ideen om at vi må gjenbruke og omforme miljøer – det er bare å se på bygningen vi sitter i nå. Den bærer alle disse lagene av historie, med vakre spor fra fortiden. Jeg ser for meg det samme med stoler av høy kvalitet – at de flyttes fra ett kontor til et annet, blir reparert, får nytt liv. Kanskje selger du som designer ikke bare stolen, men også delene. Og da utvikles også en annen type estetikk – som en gammel stol du har arvet fra bestemoren din, med både historisk og emosjonell verdi, og synlige spor av bruk.
C.H. Den får karakter.
E.R.F. Ja, karakter – som et menneske. Og jeg tror nettopp det er noe folk søker mer og mer i en stadig mer digital verden: noe med menneskelig nærvær.
C.H. Vi har snakket mye om produkter, men la oss bytte fokus til arbeidsmiljøer. Hvordan ser dere på fremtiden for kontordesign? Etter pandemien har vi balansert mellom arbeid på kontor og hjemme. Hva er deres viktigste innsikter eller råd som romdesignere for fremtidens arbeidsplasser?
E.R.F. Dette kan gjøre oss arbeidsløse (ler), men jeg tror arkitekter noen ganger må trekke seg litt tilbake. Det skjer allerede så mye i eksisterende bygninger – mennesker bor der, jobber der. Hvilke mønstre har de? Hva trenger de egentlig? Der kommer samskaping inn i bildet.
De som jobber der, vet best. Det handler om å forstå virksomhetens formål, strategi, hvordan mennesker føler seg i rommet. Først da kan du oversette det til et fysisk miljø – å la kontoret speile kjernen i virksomheten gjennom aktivitetsbaserte soner.
C.H. Så, å gå dypere inn i menneskelig psykologi – på et mer grunnleggende nivå?
E.R.F. Nettopp. Det handler ikke lenger bare om å sitte foran en skjerm – men om hva mennesker faktisk gjør. Forhåpentligvis vil AI og automatisering frigjøre mer tid til menneskelig samhandling. For det er fortsatt noe AI ikke mestrer – å være kreativ og koble sammen idéer.
Og så er det det praktiske: arbeidsplasser slites hardt, strategier endres hvert år, verden går raskt. Hvordan designer man noe som kan tilpasses over tid? Der kommer produktene inn – du kan oppdatere stoler, bytte dem ut. Hvordan du deler opp et rom kan også endres. Tilpasningsdyktighet er nøkkelen. Så for meg er de store idéene: samskaping, fleksibilitet og aktivitetsbasert arbeidsplassdesign.
B.M.R. I en ideell verden ville det vært fantastisk om alle kunne ha ett kontor som passet alle. Men det finnes ingen universell løsning. Behovene varierer. Og det er nettopp derfor fleksibilitet er så viktig.
E.R.F. Akkurat. Vi bygger miljøer som kan vokse. Vi forteller ikke folk hvordan de skal bruke dem – vi skaper forutsetninger for at de kan gjøre dem til sine egne.
C.H. Og når man har en produsent som Savo, med sine nøkkelord – bærekraft, fleksibilitet, tilpasningsdyktighet, modularitet – og et arkitektkontor som Archival med de samme prinsippene, har man et solid grunnlag for å utforske fremtidens arbeidsmiljøer sammen.
E.R.F. Da gjenstår bare at politikerne setter rammene slik at vi kan tjene nok til å ta de riktige, bærekraftige valgene. Og befolkningen må også kreve det. Så det handler også om hvordan vi – som designer produkter i en kommersiell virkelighet – finner måter å fortelle denne historien på. Er det bare pynt – eller en integrert del av merkevaren?
C.H. Helt enig. Jeg vil bare takke dere begge – det har vært en utrolig interessant samtale og en glede å snakke med dere. Fortsett med det dere gjør – det er fantastisk.
B.M.R. & E.R.F. Takk i like måte!
