Niklas Madsen, grunnlegger av det eksperimentelle designlaboratoriet SUPERLAB, har et uvanlig skarpt blikk for hva som er i ferd med å skje. Allerede for ti år siden beskrev han i sin første bok utviklingen av fremtidens kontormiljøer – og mye av dette har siden blitt virkelighet.
Men Niklas og teamet hans i Helsingborg kan ikke se inn i fremtiden. I stedet kombinerer de atferdsforskning med innovasjonsprosesser for å utforske hvordan arbeidsplasser, produkter og miljøer kan utvikle seg i årene som kommer.
Arbeidsmetoden viser seg gang på gang å være treffsikker – deres konklusjoner ligger ofte tett på det som faktisk skjer.
Savos administrerende direktør Craig Howarth møtte Niklas til en samtale om lekfullhet i arbeidslivet og hvorfor designere snart må tenke nytt om hvordan produkter utvikles.
C.H. Først og fremst, Niklas – takk for at du tar deg tid til å møte oss i dag. Kan du kort fortelle om SUPERLAB – hvordan det startet, hvordan det har utviklet seg, og hva som preger arbeidet deres i dag?
N.M. SUPERLAB startet for nesten 21 år siden som et énmannsstudio, den gang under navnet Mental Design. Navnet kom fra et eksperiment i et coworkingmiljø i Helsingborg, der vi introduserte lekne elementer i møter for å se hvilken effekt det hadde – noe som senere utviklet seg til SUPERLAB.
Jeg har bakgrunn innen industridesign og innovasjon og ønsket å bygge et studio som kombinerer research og form. Tidlig testet jeg å anvende en produktutviklingsprosess på et interiørprosjekt, noe som viste hvor mye dypere design kan bli når man jobber på den måten.
C.H. I forskningen og publikasjonene deres går lekfullhet, atferd og psykologi igjen. Hvordan tar dere inn dette perspektivet i eget arbeid?
N.M. Det handler mye om kultur. Samtidig blir lekfullhet fort feil hvis den føles påtvunget. Den må invitere – slik at folk selv ønsker å delta. Den holdningen smitter også over i prosjektene. Vi ønsker å tilføre lek og glede, samtidig som vi oppmuntrer kundene våre til ikke å ta alt så alvorlig.
Rundt 2014–15 fikk vi mange oppdrag der kunder ønsket lekne møterom. Vårt første spørsmål var: hvorfor? Hvorfor kapsle inn lekfullhet, når poenget er at den skal være utenfor rammene?
Det spørsmålet førte til vår første bok, The Playful Office, der vi utforsket hvordan lekfullhet fungerer i en profesjonell kontorkontekst – om det lar seg kombinere, eller om det oppstår en tydelig konflikt.
C.H. Finnes det noe i hverdagen deres der dere aktivt jobber med lekfullhet?
N.M. Absolutt. Så sent som i går kom en kollega inn på kontoret, og før hun rakk å gå inn ropte jeg: «Nå klapper vi!» Så da hun åpnet døren, begynte vi alle å applaudere. Hun stod der litt forvirret og lurte på hva hun hadde gjort. Ingenting – bare velkommen på jobb.
I mange år hadde vi også Nerf-våpen liggende i studioet, og det kunne når som helst bryte ut en «krig» midt i arbeidsdagen. Det handler om å holde hverdagen lett og leken.
C.H. Og det tilfører energi til arbeidsmiljøet. Hvis vi ser på Savo og stolen vi sitter på i dag – Savo Joi – er det kanskje den mest lekne i kolleksjonen vår.
Det er kanskje ikke tilfeldig at dere har den her. Den fungerer som et alternativ til den tradisjonelle arbeidsstolen – og i tillegg til bevegelse har den også et mer lekent uttrykk.
N.M. Ja, nettopp. Da aktivitetsbaserte kontorer begynte å bli vanlige i Europa, ønsket mange å jobbe på den måten. Men ganske raskt innså vi at det ikke finnes én løsning som passer alle. Ulike mennesker trenger ulike forutsetninger for å kunne jobbe fokusert.
Det førte til at vi begynte å se nærmere på nevrodiversitet. Noen trenger stille omgivelser med god akustikk, mens andre fungerer bedre i mer livlige miljøer.
C.H. For meg, som jobber mye med sitte¬løsninger, er det interessant å snakke med deg. For omtrent ti år siden sa du at vi burde slutte å designe komfortable stoler – og heller gjøre dem ukomfortable slik at folk beveger seg. Det var en ganske provoserende påstand…
N.M. Det er det fortsatt.
C.H. Hvordan ser du på den andre siden av det – ergonomi handler jo om flere ting?
N.M. Da vi jobbet med boken rundt 2016, reiste forskningen vår et større spørsmål: hvordan bruker vi egentlig kontorene våre?
Den tradisjonelle arbeidsstolen er laget for lange perioder med stillesitting. Men da millennials kom inn i arbeidslivet, endret perspektivet seg – fokus gikk fra faste løsninger til fleksibilitet og kontekst.
Det ga en ny måte å se ergonomi på: ikke bare komfort over tid, men også bevegelse. I praksis blir mange justeringsmuligheter aldri brukt. Så spørsmålet blir: hva gjør du – og hvor lenge sitter du egentlig?
C.H. Og det henger sammen med hvordan ulike stoler fyller ulike funksjoner.
Når du tenker på ergonomi og hvor intuitivt et produkt er – hva er viktigst for deg i en arbeidsstol?
N.M. En stol må være komfortabel – uansett. Men spørsmålet er hvor lenge. Én time eller åtte?
Som designer er estetikk også viktig. Du kan sitte på noe som er veldig komfortabelt, men ikke spesielt pent – men det må være en balanse mellom form og funksjon.
Noen trenger en perfekt ergonomisk løsning for å kunne fokusere. Andre, som meg, klarer seg så lenge det er tilstrekkelig komfortabelt. Møbler skal støtte arbeidet du gjør – ikke styre det.
Og så er det bevegelse. Her kan jeg bevege meg 360 grader, bevege hoftene og føle meg mer levende. Å sitte helt stille er ikke lenger målet.
For meg betyr det at jeg trenger flere ulike stoler. Den universelle stolen finnes ikke – og det er noe vi har snakket om lenge.
C.H. Det må vi gjøre noe med!
Hvis vi går videre, vil jeg snakke om bærekraft. Et tema jeg vet du brenner for er digitale produktpass. Det er et område som får stadig mer oppmerksomhet og som vil bli enda viktigere fremover.
For de som ikke kjenner til hva et digitalt produktpass er – hvordan vil du forklare det på en enkel måte?
N.M. Den enkle forklaringen er at EU har innført en ny lov, ESPR, som setter retningslinjer for hvordan produkter skal utformes dersom de selges innenfor EU – enten de produseres her eller importeres.
Grunntanken er transparens. Forbrukere skal vite hva de kjøper og hvor materialene kommer fra. Det digitale produktpasset er verktøyet som gjør dette mulig for fysiske produkter.
I praksis kan det være en QR-kode som forbrukeren skanner. Den leder til en digital side der man får tilgang til informasjon om produktet – hvilke komponenter det består av, hvor materialene kommer fra, hvordan de er fremstilt og hvordan produktet er satt sammen. Det kan også inkludere manualer, instruksjoner eller til og med 3D-filer for arkitekter og designere.
I dag omfatter dette rundt elleve sektorer innen forbrukermarkedet. Først ut var batterier til elbiler, som trådte i kraft 1. januar 2025. Deretter følger tekstiler og klær, og rundt 2027–2028 forventes også elektronikk og møbler å bli omfattet.
C.H. Hos Savo har vi allerede begynt å jobbe med digitale produktpass. Vår stol Savo Soul har for eksempel et slikt, selv om det ennå ikke er et lovkrav.
Fra et produksjons- eller designperspektiv – og med din bakgrunn som industridesigner – hvordan tror du dette vil påvirke fremtidens produktdesign?
N.M. For det første tror jeg selve designbriefen vil endre seg. I dag kan en brief være: vi trenger en arbeidsstol som oppfyller visse krav og holder et bestemt prisnivå. Designeren begynner deretter å utvikle produktet uten nødvendigvis å vite hvilke materialer som skal brukes.
Det vil måtte endres. Man må ha oversikt over materialene fra start, litt som i bilindustrien hvor man jobber med materialbiblioteker.
En annen faktor er at det kan være kostbart å bytte til nye eller mer bærekraftige materialer, og det kan påvirke hele produksjonsprosessen. Fra både design- og produksjonsperspektiv betyr det at vi må tenke nytt om hvordan vi arbeider.
C.H. For forbrukeren er dette positivt – vi vet hva vi kjøper. Men fra et design- og produksjonsperspektiv betyr det også at vi må bli mer bevisste og ta større ansvar når det gjelder bærekraft.
N.M. Som produsent endres også ansvaret. Tidligere kunne man produsere noe og deretter gi slipp på det. Nå må man i praksis ta ansvar for produktet gjennom hele livssyklusen – helt frem til det demonteres og håndteres videre.
Det handler om å beholde kontrollen, eller i det minste designe for hvordan produktet skal håndteres videre – i annenhåndsmarkedet og etter bruk.
C.H. Og fra et eierskapsperspektiv – betyr dette også at man kan følge eierskapet til produkter?
N.M. Nettopp. Som produsent blir du en økonomisk aktør, noe som innebærer at du har ansvar for at det digitale produktpasset er knyttet til produktet.
Men hvis produktet selges videre og for eksempel trekkes om av noen andre, er det den aktøren som tar ansvar for den nye delen som tilføres. Regelverket er ennå ikke helt fastsatt, men det er dit utviklingen ser ut til å gå.
C.H. Så når et produkt går inn i en forlenget livssyklus eller en ny fase…
N.M. …da er man ikke lenger ansvarlig for arbeidet andre har gjort.
Ansvarsfordelingen må deles opp. Derfor er det viktig at det digitale produktpasset følger produktet og oppdateres over tid.
C.H. Veldig interessant.
C.H. La oss snakke litt om din første bok. Når man leser den i dag, er det imponerende – og nesten litt urovekkende – hvor mye som faktisk har blitt virkelighet. Jeg vil si at 90–95 prosent av det dere beskrev allerede skjer, eller er på vei til å skje i kontormiljøer.
Hvis vi ser fremover fra der vi står i dag – hva ser du komme videre? Hvordan tror du arbeidsplassen vil se ut de neste ti årene?
N.M. I vår andre bok, Disruptive Future, diskuterer vi hva som kan skje fremover. Vi kaller det «boy guessing» – å forsøke å forestille seg hva som kommer. Da vi begynte å skrive, hadde vi ingen anelse om at pandemien skulle endre alt så dramatisk. Vi måtte faktisk skrive om store deler da det skjedde.
Men én ting vi ser, er at den tradisjonelle arbeidsstolen, designet for åtte timers sitting, sannsynligvis vil bli mindre relevant som marked. Mange er vant til å jobbe hjemmefra, og når de først er på kontoret, sitter de kanskje i 20 minutter før noen andre tar over stolen. Den personen har en annen kropp og må justere stolen på nytt.
Derfor vil stoler for flere brukere få en større rolle. En stol som fungerer i flere sammenhenger – hjemme, i delte kontorer, som hot desk-stol eller som en tradisjonell arbeidsstol.
Jeg tror også den må være enkel, laget av bærekraftige materialer og utformet slik at deler kan byttes ut. Man skal ikke måtte bytte ut hele stolen – kanskje legger man til armlener senere, eller bytter ut deler over tid. En stol som kan utvikles og tilpasses er trolig det vi vil se mer av fremover.
C.H. Jeg er enig.
Det har vært veldig interessant å snakke med deg, Niklas. Tusen takk for at du tok deg tid og delte tankene dine. Kanskje vi kan møtes igjen om noen år og se hvor nær vi var i vurderingene våre.
N.M. Det hadde vært veldig interessant. Tusen takk.
