Savo Sitdowns: Shawn Adams om å gi flere mennesker innflytelse over design

Shawn er Outreach Lead hos det britiske arkitektfirmaet HTA Design og medgrunnlegger av POoR Collective. Det tverrfaglige arbeidet hans spenner over arkitektur, utdanning og samfunnsengasjement. Fra å nytolke Savo Invite på sin egen måte til 3daysofdesign til å skape muligheter for unge mennesker drives han av overbevisningen om at design blir mer interessant når flere får være med og påvirke.

Craig Howarth: Vi møttes første gang på 3daysofdesign, der Savo inviterte deg til å velge et av produktene våre og tolke det på din egen måte. Du valgte Savo Invite, stolen du sitter i akkurat nå. Hadde du tenkt særlig mye på kontorstoler og andre sittemøbler for arbeidsplasser før det?

Shawn Adams: Siden jeg både er arkitekt og skriver om arkitektur og design, har jeg alltid vært interessert i kontorstoldesign. Tidligere skrev jeg mye om kontormiljøer, hvordan de planlegges, coworking, kontorets rolle etter pandemien og hvordan mennesker bruker arbeidsplassene sine.

Jeg har alltid reagert på at kontorstoler ofte ser like ut. Hvorfor skulle ikke stolene kunne fortelle en historie eller være litt mer interessante?

Når man velger en sofa eller stol til stuen eller spiseplassen, vil man ofte ha et møbel som skiller seg ut. Men kontorstoler får sjelden den rollen. Hvorfor skulle ikke en vanlig kontorstol kunne være noe man legger merke til og tenker: «Den der er jo skikkelig fin»?

C.H: Stoffet du valgte, var BonBon Melt fra Ludvig Svensson. Hva var det som gjorde at du falt for akkurat det?

SA: Jeg hadde sett for meg en fargepalett i grønt og brunt, og da jeg fant disse fargene, syntes jeg de var interessante. Men da jeg så selve mønsteret, tenkte jeg: «Dette mønsteret er fantastisk.»

Så begynte jeg å lure på om vi kunne snu mønsteret slik at det ble horisontalt i stedet for diagonalt. Jeg ville at materialet skulle spille hovedrollen, sammen med stolens design. Hvis alt annet var sølvfarget, ville stoffet virkelig komme til sin rett.

Jeg likte designen til Invite allerede første gang jeg så stolen. Alle de andre delene var sølvfargede, og jeg syntes den var utrolig vakker. Den skiller seg virkelig fra det man vanligvis forventer.

CH: På 3daysofdesign valgte du stolen uten å ha sittet i den først. Når man sitter i en stol, bruker man alle sansene. Det visuelle er én del, men opplevelsen av faktisk å sitte i stolen er noe annet. Nå som du har fått bruke den, hva synes du?

SA: Stolen er virkelig så komfortabel. Og du har rett – når man velger en stol, må man prøve den.

Å få sitte i stolen og oppleve den på ordentlig har vært en øyeåpner. Jeg skulle også gjerne prøvd alle de andre stolene. Kanskje det ville vært interessant med en stol uten armlener eller med nakkestøtte. Men det er nettopp det som er poenget – man må prøve og kjenne etter.

CH: Under 3daysofdesign publiserte vi en rapport for Savo der vi ønsket å løfte kontorstolen fra en tilbaketrukket plass til en mer fremtredende rolle. Hvorfor oppfattes kontorstoler ofte som kjedelige, og hvordan kan vi endre det bildet?

SA: Jeg synes vi må gjøre kontorstolen litt mer sexy. Den burde være noe folk faktisk ser på og tenker: «Det der er jo skikkelig god design.»

Hvis flere kontorstoler hadde en interessant og oppsiktsvekkende design, ville folk begynne å lure på hvorfor vi sitter på alle disse svarte og grå stolene som ingen har gjort noe spennende med. Kontorstolen burde få ta plass, særlig med tanke på hvor mye tid vi tilbringer i den.

Vi må også tenke på ergonomien. Trenger vi armlener? Trenger vi nakkestøtte? Hvordan sitter vi? Dette er grunnleggende spørsmål både for helsen og sittestillingen.

Mange som velger eller bruker kontorstoler, er sannsynligvis ikke designere. Kanskje får de bare tildelt en stol og begynner ikke å tenke over den før de får vondt et sted. Hvis flere designere stilte spørsmålet «Hvorfor kan vi ikke ha kontorstoler i sterke farger?», ville det i det minste sette i gang en samtale.

CH: Jeg vil gjerne gå litt tilbake til samfunnsengasjementet ditt. Ved siden av arbeidet som arkitekt har du funnet måter å bidra til samfunnet på og oppmuntre mennesker som kanskje har tenkt at «det der ville jeg aldri klart». Hvorfor er dette så viktig for deg, og hvordan arbeider du med det i dag?

SA: Jeg pleier å sammenligne det med mat. Hvis man spiste den samme maten fra det samme landet hver dag, ville man til slutt gå lei. Det samme gjelder design. Hvis man alltid møter den samme typen design, blir det etter hvert ganske kjedelig.

Når man derimot får se mange ulike typer design, blir det spennende. Man lærer om andre kulturer og tradisjoner og får se hvordan ulike mennesker tolker det samme på hver sin måte.

I arbeidet mitt vender jeg ofte tilbake til ett spørsmål: Hvis alle som arbeider med design, har omtrent samme bakgrunn og lignende erfaringer, hvordan skal vi da få det mangfoldet og den variasjonen som gjør design interessant?

Finnes det mennesker utenfor designbransjen som ikke blir hørt? Hvordan kan vi invitere dem inn i samtalen? Hvilke interessante og nyskapende ideer kunne vokse frem av det?

For meg er det nettopp dette design burde handle om. Å invitere mennesker med ulike identiteter, bakgrunner og kulturelle erfaringer inn i en felles samtale om design.

CH: Er det der navnet POoR, Power Out of Restriction, kommer fra?

SA: Vi visste helt fra begynnelsen at vi ville at navnet skulle være en forkortelse. Tanken var å ta ord som kan ha en litt negativ betydning, og gi dem en ny, positiv kraft.

Når man sier «poor», reagerer folk ofte og lurer på hvorfor vi skulle ønske å kalle oss fattige. Men så får de høre hva det står for: Power Out of Restriction – omtrent det å finne kraften til å bryte gjennom begrensningene.

Vi valgte navnet med tanke på mennesker som kanskje opplever at de ikke har en stemme, føler seg begrenset eller føler at …

CH: … det finnes en slags hindring de ikke klarer å komme forbi.

SA: Nettopp. Hvis noen har egne, reelle erfaringer med hvordan et sted, en gjenstand eller en bestemt situasjon fungerer, er det kunnskap man ikke kan få gjennom forskning alene. Det kan handle om noe som er en del av personens hverdag og liv.
Det ligger en enorm kraft i slike erfaringer. For oss handler det om å se og ta vare på den kraften.

CH: Hvis vi ser fremover mot fremtidens arbeidsplasser, hvilket råd vil du gi oss som skandinaviske pionerer innen sittemøbler for arbeidsmiljøer? Hvordan tror du utviklingen vil bli?

SA: Jeg tror vi kommer tilbake til det samme grunnleggende spørsmålet: Hvordan får vi mennesker til å ville komme til arbeidsplassen, og hvordan skaper vi miljøer der noe interessant kan skje? Særlig etter pandemien må det finnes en god grunn til å dra på kontoret.

Hvis folk kommer dit og tenker «dette kunne jeg like gjerne gjort hjemme», synes jeg det er et stort problem.

Også i mer tradisjonelle kontormiljøer, der arbeidet kanskje ikke er spesielt kreativt, spiller utformingen en stor rolle. Folk vil komme til en arbeidsplass og føle: «Wow, kontoret mitt er faktisk ganske kult.»

Det handler om opplevelsen når man beveger seg gjennom lokalene. Er det mulig å arbeide uforstyrret på egen hånd? Kan to personer samarbeide? Finnes det plass til gruppearbeid og møter?
Denne variasjonen er veldig viktig. Jeg tror ikke folk ønsker arbeidsplasser der alle områdene ser like ut.

CH: Jeg synes ordet ambassadør oppsummerer deg og arbeidet ditt ganske godt. Du er ikke bare arkitekt, lærer eller skribent. Du er også en ambassadør for arkitektur, design og kreativitet.

SA: Takk. Hvis jeg skulle oppsummere det faglige målet mitt, er det å gjøre design mer tilgjengelig.

Hvordan kan jeg gjennom arkitekturen gjøre den mer tilgjengelig for ulike grupper i samfunnet? Hvordan kan jeg bruke sosiale medier til å forklare informasjon og faguttrykk slik at flere forstår? Hvordan kan vi gjennom POoR få unge mennesker til å engasjere seg i design?

Uansett hvilken del av arbeidet mitt det handler om, er målet det samme: å gjøre design mer tilgjengelig.

Når flere kan delta, blir resultatet rikere og mer interessant. Mennesker fra ulike grupper i samfunnet bidrar med nye perspektiver og tolkninger, og vi kan lære av hverandre.

CH: Å gjøre design mer tilgjengelig reiser også spørsmålet om hvor stor innflytelse mennesker har over beslutninger som påvirker dem. På et kontor har medarbeiderne ofte veldig lite de skulle ha sagt når det gjelder stolen de kanskje skal sitte på i åtte år av livet sitt. Hvordan kan vi involvere dem mer i valget?

SA: Spør dem. Så enkelt er det.

Ofte må folk bare overta lokaler, gjenstander og møbler som noen andre har valgt. Designere forestiller seg hvordan et miljø skal se ut, men spør ikke alltid dem som faktisk skal bruke det.

Hvordan bruker dere lokalene? Hva slags stol ville gjort arbeidet enklere? Trenger dere armlener?

Hvis man stilte disse spørsmålene, kunne man velge stoler som folk faktisk ønsker seg, i stedet for å kjøpe noe som ingen blir fornøyd med.

Mange tror at hvis man spør folk hva de ønsker seg, får man uendelig mange ulike ønsker å forsøke å oppfylle. Men slik trenger det ikke å være.

Hvis én person ønsker én ting og en annen ønsker noe annet, kan man stemme over det. Da blir i det minste flertallet fornøyd. Det er bedre enn at ingen blir fornøyd i det hele tatt.

I arbeidet vårt med samskaping handler mye om å skape realistiske forventninger. Bare fordi man inviterer noen inn i samtalen, betyr ikke det at man må gjøre akkurat som personen sier. Det handler om å lytte, forstå behovene og finne et godt kompromiss.

Og jo tidligere man involverer mennesker, desto enklere blir det.

Hvis man utvikler en stol og spør brukerne allerede fra begynnelsen, kan innspillene deres bli en del av konseptutviklingen. Men hvis man gjør hele arbeidet først og viser frem resultatet når alt er ferdig, kan man bli nødt til å begynne på nytt dersom brukerne ikke liker det.

For meg er dette en selvfølge. Vi ser gang på gang hvordan produkter og miljøer ikke fungerer fordi man ikke har lyttet til menneskene som skal bruke dem. Så blir man nødt til å finne midlertidige løsninger for å rette opp problemene.

CH: Det er en veldig god tanke å avslutte med. Enten vi snakker om en stol, en arbeidsplass eller arkitektur i et større perspektiv, handler det til syvende og sist om å lytte til menneskene som faktisk skal bruke og oppleve det vi skaper.

Takk, Shawn. Det har vært en veldig interessant samtale.